Inn i Ukraina

Veien min grensen mellom Hviterussland og Ukraina er litt pussig. Forst sykler jeg ut av Hviterussland og skiltene som sier "Pa gjensyn", og sa er jeg inne i Ukraina. Deretter gar tilbake til Hviterussland igjen, for jeg kommer til den hviterussiske grenseposten. En av vaktene forsvinner med passet inn i en annen bygning, og jeg blir litt enstelig. Noen av hotellene hadde nemlig snakket om registrering hos politiet, sa i Globokoje spurte jeg et par politimenn utenfor politikammeret om jeg skulle registrere meg der. Det var ikke mulig der, men en politimann mente at jeg matte gjore det i Minsk innen tre dager. Fler politimenn kom til, og noen telefonsamtaler senere fortalte en annen politimann meg at det er forst nar jeg blir pa et sted mer enn tre dager at jeg ma stikke innom politiet og si titt tei. Det kan fort ta litt tid, sa jeg bestemte meg for a holde meg i bevegelse. Jeg forsto kun deler av svaret, og er litt usikker pa hvordan man beviser at en ikke har opphold seg for lenge pa hvert sted. Derfor hadde jeg tatt vare pa alle kvitteringer fra hotellene, i tilfelle det skulle bli noen sporsmal. Etter et kvarters tid kommer grensevakten tilbake med passet, og de andre vaktene noyer seg med a le av at jeg har syklet fra Norge. Grenselinjen ma vare tegnet med ganske tykk strek, for deretter folger 18 km rett strekning gjennom en sump hvor trarne har vart herjet av skogbrann, for jeg kommer til den Ukrainske greneposten. Sovjetunionens veier ble ikke laget for at imperiet skulle sla sprekker.

"Er dette Ukraina?" spor jeg litt for dumt til mannen i uniform som henger over bommen foran et stort skilt hvor det star "Ukraina", og han skjonner med en gang at her kommer en uten papirene i orden. Og han har rett i det. For a fa visum til landene her borte, ma en levere en bekreftelse pa at en har betalt for hotellet for de dagene en onsker visum for. For en som sykler pa mafa er det umulig. Alternativt kan en fa visum for en forretningsreise, forutsatt at en har en offisiel invitasjon fra et firma i landet en onsker visum til. Pa internett har jeg kjopt en slik invitasjon til et firma i Kiev som heter OK-DAL. Det er ogsa alt jeg vet om firmaet, men det skaffet meg tre maneders oppholdstillatelse. Men nar grensevakta ber meg fylle ut et skjema hvor jeg blir bedt om a oppgi blant annet adressen til dette firmaet, banner jeg stille over at jeg ikke har gjort hjemmeleksa mi. Jeg fyller ut de rubrikkene sa godt jeg kan og leverer det til vakta. Han ser pa skjemaet, rister pa hodet sukker tungt og sier "Pavjel" - som er mitt russifiserte navn - "dette holder ikke...". Det blir en pause, hvor jeg frykter at jeg blir sendt tilbake til den nedbrente sumpen. Men sa sier han det forlosende "Hva slags valuta har du med deg?", og jeg gir ham en femdollar som jeg fikk for de siste hviterussiske rublene i en bank tidligere pa dagen. Sa retter han opp noe pa skjemaet mitt og vinker meg videre. En banditt er lett gjenkjennelig; man tar han vanligvis pa uniformen.

Neste grensevakt har hvit uniform og gyldne stjerner pa skuldrene. Han ser pa visumet mitt, og sa pa sykkel og i skittent treningstoy. "Jassa, forretningsreise?". Jeg skjonner at dette barer feil vei, og prover meg med "Nei, jeg er turist, men er invitert av et firma, og da far man automatisk forretningsvisum pa ambassaden". Han ser skeptisk pa meg og ber om firmaets adresse. Jeg gir ham adressen til et hotell i Kiev og sier at jeg ma ringe dem nar jeg kommer dit. Han ser pa meg med et blikk som sier at han gjennomskuer hele bloffen, men offiseren er en gentlemann som ikke gjor seg til kjelting for fem dollar, og vinker meg videre. Siste vakt bryr seg mindre, og slik kommer jeg til Ukraina.

Det forste som slar meg ved Ukraina, er alle hullene i veien. Veiskilene er falmete, og busskurene forfaller. Gatene er ikke feid og husene er ikke nymalte, slik de var i Hviterussland.

I Atsjof deler jeg hotell med en annen grensevakt, Valsilij. Han ville egentlig bli engelsklarer, men ble varende i vakta og har i lopet av fem ar klatret til kaptein. Han jobber 12 timers vakter, og reiser hjem til kona i Kiev i helgene. Jeg far se pa uniformen hans, som har fire stjerner pa skuldrene. Nar jeg prover hatten hans - som jeg er altfor kjukk i huet for - ser jeg ut som en stor sopp. Nar jeg horer ðans histore, forstar jeg at jeg skal ikke fordomme hans kollegar for a spe pa en ussel lonn med noen dollar for en som kommer med falske papirer. Ved siden av hotellet er en liten bar med tre bord, hvor Olga ogsa serverer mat. Da jeg veide meg hos jentene i nord i Hviterussland, viste vekta 85 kg. Ikke sa ille vekt, men ti kilos mindre Paul i lopet tre uker betyr at jeg er kun er en dam med svette om et halvt ar, sa jeg prover a spise en treretters overalt hvor det byr seg. Og hos Olga er det den vanlige maten a fa: salat, suppe og en kotelett. Salaten er alltid knott liten, og bestar vanligvis av en kvart agurk eller delt tomat. Suppen er den Ukrainske tradisjonelle “bortsj”, som jeg trodde besto av rodbeter, men som er forskjellig hver gang jeg far den servert, sa jeg tror “bortsj” betyr “suppe med noe oppi”. Koteletten likner mest pa en kjottkake, og serveres enten sammen med friterte poteter eller potetstappe. Og all mat er druknet i dill - jeg er sa lei av dill. Rekkefolgen disse serveres pa avhenger av hva som ble ferdig forst. Rundt bordet ved siden av spiser fire venninner av Olga. Maltidet mitt er storre enn deres tilsammen. Valja ber meg folge henne ut pa terrassen, hvor hun forteller at eksmannen slo henne og at hun de siste fem arene har levd alene sammen med datteren Jekatarina. Det virker som om alle her har et savn eller en sorg a berette om. Jeg kjoper en flaske vodka og setter meg ved bordet deres, og straks kommer humoret. Mens sorgen og savnet er oppriktig, sa later gleden til a vare oppspritet.